Nøttinøtt, hvor er du? – hvordan vi jobber med inkludering og fellesskap gjennom prosjektarbeid på småbarnsavdeling (Junibakkens prosjekt «Zog»)

Dette innlegget handler om Junibakkens prosjekt «Zog» i 2020/2021.

I Skavli barnehage jobber vi med prosjekt som arbeidsmetode. Prosjektarbeid er en god arena for arbeidet med relasjoner, lek og omsorg.

Det siste året har vi tenkt at det meste av det vi har gjort skal kunne knyttes til prosjektet. Gjennom prosjektarbeidet inkluderer vi alle fagområdene i rammeplanen. Vi valgte å fordype oss litt ekstra i kunst, kultur og kreativitet og natur, miljø og teknologi. Hovedmålet med prosjektet vårt har likevel vært å skape fellesskap og inkludering på avdelingen. Vi ønsker å skape felles opplevelser og felles referanser gjennom prosjektarbeidet. Barna får en felles plattform for lek når de får være sammen om «det felles tredje», som igjen legger grunnlaget for inkluderende leke- og læringsmiljø på avdeling. Gjennom prosessene i prosjektet får vi en unik mulighet til å møte, se og støtte barna.

De siste årene har vi tatt utgangspunkt i barnelitteratur, og vi har valgt oss ut en bok som vi har jobbet med hele året.

Boka vi valgte for dette året, var boka om Zog, som er skrevet av Julia Donaldson og Axel Scheffler. De har skrevet mange bøker vi var kjent med fra før, blant annet Gruffalo og Plass bakpå kosten.

Det var ikke tilfeldig at vi valgte Zog som prosjektbok. Året før hadde vi tatt utgangspunkt i Plass bakpå kosten og jobbet med det prosjektet hele året. En prosjektprosess i barnehagen er avhengig av at barna medvirker til fremdriften, og vi må være gode på å observere barnas utrykk og se hva de engasjerer seg i. I løpet av «plass bakpå kosten»-prosjektet ble barna veldig opptatt av en skummel drage som er med i boka. Siden dragen hadde fenget bra året før, og mange av barna fortsatte på avdelingen året etter, valgte vi boka om dragen Zog som en slags videreføring av fjorårets prosjekt.

Zog handler om en liten drage som går på drageskole for å lære seg det alle drager må kunne. Han møter på mange utfordringer underveis, han må øve masse og opplever mestring etter hvert. Boka har tekst på rim, og store, detaljrike illustrasjoner. Den inneholder mange elementer som vi kunne bruke i et tverrfaglig helårsprosjekt. Det var mye vi kunne spinne videre på sammen med barna gjennom samtaler, felles opplevelser og bruk av kreativitet og fantasi.

For å holde tråden i et prosjekt et helt år, uten at prosjektet «sklir ut» eller stopper opp, er det lurt med noen rammer. Hver avdeling i Skavli barnehage planlegger prosjektet sitt gjennom å lage en tiltaksplan for hele barnehageåret. Vi pleier å ta utgangspunkt i hva som engasjerer barna, ut fra våre tidligere erfaringer. Tiltaksplanen fungerer både som en idebank, og et sett med rammer for hva prosjektarbeidet skal være. Vi hadde noen ideer om hva vi ville gjøre underveis i prosjektet, men vi har også jobbet ut ifra et medvirkningsperspektiv, fordi vi ønsket at barna så langt det var mulig fikk være med og påvirke prosessen underveis. Vi ville være åpne for det barna selv ble opptatt av. Det var viktig for oss at alle barna på avdelingen skulle kunne delta i prosjektet utifra sine egne forutsetninger, og vi ønsket at barna hele veien skulle bidra i prosessen.

Det aller viktigste i starten, var at vi hadde klart for oss hvordan vi skulle introdusere prosjektet for barna. Vi hadde også bestemt oss for noen virkemidler vi ønsket å bruke. 

Hos oss ble barna møtt med Zog fra første dag etter sommerferien.

Vi startet prosjektet med å kopiere bildene fra hele boka, som vi laminerte og hang opp i barnehøyde rundt omkring på alle veggene på avdelingen, for å skape interesse for boka om Zog. Ved å henge opp bildene, fikk barna se deler av boka på alle veggene. Vi hang også opp bilder der vi skifter bleier, og alle barna fikk bilde av hver sin karakter fra boka på plassen sin. Siden bildene nå hang overalt, ble det mange arenaer for spontane samtaler. På den måten kunne vi inkludere alle barna, også de som ikke ennå viste så mye interesse for bøker. Vi hadde også bøkene fremme og leste høyt for barna. For de yngste var det mest spennende å bla i bøkene og peke på bildene, og vi kunne sitte sammen og snakke om hva vi så.

Vi hadde også lagd en stor drage sammen året før, som vi lot henge på veggen et år til. De fleste hadde vært med å lage denne i fjor, og hadde et eierskap til den. De nye barna på avdelingen hadde ikke vært med å lage den, men ble møtt av denne ved barnehagestart. 

Vi la merke til hvordan barna som hadde gått der året før, tok imot nye barn ved å vise dem dragen. De pekte og fortalte om dragen. På den måten inkluderte de de nye barna i sine tidligere opplevelser. De eldste barna var også gode til å engasjere de yngste når det skjedde nye ting. Vi ser at det er lettere å skape en tilknytning når barna samles om noe felles.

Småbarna trenger mange gjentakelser og faste rammer. Vi har ønsket å bruke noen faste virkemidler i prosjektet. Virkemidler som gir rammer og som forteller barna at «nå er det prosjekt». Slike virkemidler har vi valgt å kalle prosjektmarkører. Prosjektmarkørene skaper en forventning om at noe skal skje. Prosjektmarkørene skal være enkle, de må kunne samle barna og være noe som alle kan forstå.

Vi ville at barna skulle få brev med oppdrag, og vi ville ha et fast sted der vi fikk brev. Vi valgte å finne oss en egen plass i skogen, som vi kunne utvikle hele året. Plassen ligger ikke langt fra barnehagen, men langt nok til å føle at vi er ordentlig ute i skogen, og langt nok til å gå på oppdagelsesferd i naturen på vei til og fra. På plassen ryddet vi kvist og rakte løv, og vi lagde elementer for lek og aktivitet. Vi lagde også sitteplasser og bålplass.

For å markere at dette var vår plass, lagde barna et skilt til plassen. Og med en gang bålsesongen startet, lagde vi bål med akkurat sånne flammer som Zog blåser, og lagde mat på bålet. Vi satt og spiste sammen rundt bålet ute og det bidro veldig til fellesskapet i gruppa.

Plassen ble vår egen faste turdestinasjon og naturlekeplass. Gjennom hele året har vi gått på turer til plassen. Ikke minst har vi brukt plassen som et sted for ulike brev med oppdrag og andre happenings i prosjektet vårt.

Noen ganger passer det best å få brev i forbindelse med samlingsstund om morgenen, så da lagde vi «den magiske borgen», der vi kunne få brev når vi var inne. Den magiske borgen er laget av en gammel trekasse med en dør som kan rulles opp og ned, og der dukker det av og til opp overraskelser. Når det er en ny overraskelse, lyser og glitrer det fra inne i borgen. For å åpne borgen, må vi si de magiske trylleordene sammen. Subbedi, subbeda, subbedu!

Vi ville gjerne ha en figur som rød tråd i prosjektet vårt, da vi har hatt god erfaring med det tidligere. Barna har lett for å knytte seg til en konkret figur, særlig hvis denne gir oss oppdrag som vi må løse sammen. Når vi lar barna møte noen som trenger hjelp, frir vi til deres iboende ønske om å hjelpe og å ta vare på andre. Det vekker barnas empati, og de sier sjeldent nei!

I boka om Zog er det et ekorn som går igjen på flere av sidene. Dette ekornet er ikke med i selve handlingen, men da vi studerte illustrasjonene sammen med barna, ble flere av de opptatt av det. Ekornet sitter i trærne og følger med på det som skjer. Vi så for oss at dette ekornet hadde full oversikt over alt som skjer, og bestemte oss tidlig for å bruke ekornet som en rød tråd i prosjektet. Kanskje ekornet kunne fungere som en budbringer? 

Etter at barna hadde blitt litt kjent med boka om Zog, ville vi introdusere ekornet. Vi begynte med å legge ut spor, som vi oppdaget når vi var på tur i skogen. Sporene var nøtter, orange ullgarn og pelsbiter. Vi ville skape assosiasjoner til ekorn, men uten å si det direkte.

«Det er nøtt!» sa flere av barna, og alle ville kjenne på nøttene og det andre som lå der. Hvem hadde lagt det der? Etter en stund sa et av barna: «Ekorn!»
Kunne det være et ekorn vi hadde fått besøk av?

Litt utpå høsten, på tur i skogen, fant vi et brev inni en busk.
Det stod: «Jeg er et ekorn og jeg bor her i skogen. Jeg har sett dere når dere er på tur. Dere ser snille ut! Kan dere finne på et navn til meg?»

Barna kom med noen forslag: Nøtt, Nøtte, Ekko, Arne-Nøtt og Gulrot. Barna ble ikke helt enige om hva ekornet skulle hete. Senere, da vi satt rundt bålet i grillhytta, tok vi en ny navneforslagsrunde, og fikk forslaget Nøttinøtt.

Vi ønsker gjerne at alle skal bli hørt og føle at de har noe å bidra med. Det er viktig at barna får oppleve at sin stemme teller. Det er også viktig å kunne lytte til andre, og sammen komme frem til løsninger.

Noen dager senere fikk vi et nytt brev fra ekornet. Ekornet takket for navneforslagene, og fortalte oss at det har valgt å hete Nøttinøtt!
Vi fikk også et bilde av et kosedyr-ekorn, i den magiske borgen. Barna ble ivrige da de så det. Det måtte være Nøttinøtt! Ekornet satt tydeligvis ute i skogen, for det var fullt av pinner og blader rundt. Vi gikk ut og barna begynte å rope etter Nøttinøtt. Vi gikk ut i skogen og barna ropte hele veien. Og plutselig så vi Nøttinøtt! Alle ville hilse på og holde Nøttinøtt, og alle var enige om at vi skulle ta med Nøttinøtt til barnehagen.

Barna ble veldig opptatt av Nøttinøtt, og den fikk en fast plass midt i avdelingen.

Flere av barna snakket mye om Nøttinøtt både i barnehagen og hjemme. Et av de første ordene til en av de yngste barna var faktisk “Nøttnøtt”.

Vi har sett mye omsorg for Nøttinøtt helt fra starten. På tur i skogen begynte barna å plukke kongler og annen mat til Nøttinøtt. Ett av barna fant en avsagd bit av en trestamme, og sa «stubbe til Nøttinøtt!». Den fikk Nøttinøtt til å sitte på. Det har vært veldig fint å se hvordan ekornet engasjerte og fikk gruppa til å samles om noe felles. Alle barna koser med Nøttinøtt, passer på den og bytter på hvem som har den. De har hele tiden vært gode til å unne hverandre å være den som har Nøttinøtt. Samtidig er ikke Nøttinøtt en leke, den sitter på fast plass på stubben sin, på en hylle. Vi hadde ikke lyst til at Nøttinøtt skulle ende i en kasse sammen med de andre lekene, den skulle være spesiell, og være en viktig markør for at «nå er det prosjekt». Nøttinøtt ble hovedpersonen i prosjektet vårt, og symbolet på det felles tredje.

Det begynte å komme flere brev. Brevene inneholdt oppdrag fra både Nøttinøtt og Zog. Barna begynte å bli godt kjent med Zog også på det tidspunktet.

Ofte var Nøttinøtt borte. Noen ganger hadde den gjemt seg i den magiske borgen sammen med et brev. Andre ganger fant vi bare brevet. Vi måtte ofte ut i skogen og lete. Barna gikk ivrige og ropte på Nøttinøtt. Det var tydelig at vi hadde etablert en rutine. Barna lærte seg fort at når Nøttinøtt er borte, må vi ut og lete og rope, og så skjer det noe spennende. Vi ser på dette som en utvidelse av “borte tittei”- leken og vi ser at gjentagelser engasjerer småbarna.

Brevene fra Nøttinøtt og Zog inneholdt som regel oppgaver vi måtte løse sammen. Ting vi skulle gjøre og lage i fellesskap. Allerede ganske tidlig på høsten fikk vi i oppdrag å utføre ulike naturfaglige eksperimenter.

Vi hadde nemlig bestemt oss for å utforske elementene luft, vann og ild som utgangspunkt for et tverrfaglig arbeid med fagområdene.

I boka om Zog, må Zog lære å fly i lufta. Han må også lære å blåse ild, men blåser i stedet snø og is. Det ga oss en fin mulighet til å utforske de ulike elementene litt nærmere, og samtidig knytte det til hva som skjedde i boka. Vi bestemte oss for å utforske ulike metoder og teknikker i arbeidet med elementene.

I løpet av året har oppdragene med eksperimenter vært noe som har kommet jevnlig. Vi har blant annet forsket på luft med diverse eksperimenter som inkluderte brødrister, drill, ballonger og hårføner.

Vi har malt bilder ved hjelp av ulike teknikker der vi tok i bruk de samme verktøyene.

Vi har gjort flere eksperimenter med vann, is og snø, og vi har forsket på ild.

Vi fikk også i oppdrag om å gå ut i skogen og brøle høyt, som drager.

Nøttinøtt ble en naturlig del av alt vi gjorde og var med på det meste. Før jul fikk Nøttinøtt seg nisselue og spilte en viktig rolle i adventstiden.

Som tidligere nevnt, har vi hatt en stor drage på veggen vår. De eldste barna var med på å lage den i fjor, i prosjektet «Plass bakpå kosten». Barna har vært veldig opptatt av denne dragen. Vi hørte noen barn snakke om at dragen trenger en venn. De syns den så ensom ut og ville at den skulle ha en annen drage å prate med. Vi tok tak i dette initiativet og bestemte oss for at alle barna skulle få være med på å lage en ny drage.

En dag var Nøttinøtt borte, og vi måtte som vanlig ut og lete. På plassen vår fant vi Nøttinøtt, som hadde med seg et brev med et oppdrag til oss: kan vi lage en ny drage?

Vi satte i gang med prosessen med å male og lage en stor drage som kunne henge på veggen vår. Det første vi gjorde var å teipe opp konturene til en drage på et stort stykke gråpapir. Deretter kunne vi slippe barna løs med maling. Vi jobbet i mindre grupper og tok oss god tid. De første gruppene malte kroppen. Vi formet hodet og gapet av hønsenetting og dekket det med avispapir dynket i en blanding av lim og vann. Deretter malte vi hodet og lagde tenner og øyne. Selv om ikke alle var med på alt, har barna fulgt prosessen hele veien. Alle har bidratt på sin måte. Barna har fortalt hverandre om hva de har vært med på og vist stor entusiasme.

En morgen satt ikke Nøttinøtt på stubben sin. Vi gikk ut på tur og ropte og lette. Barna forventet å finne Nøttinøtt på plassen vår i skogen, men denne gangen var det ingen der. Hvor kunne Nøttinøtt ha blitt av? I dagene som fulgte, kom ikke Nøttinøtt tilbake, samme hvor mye vi ropte og lette. Barna begynte å kikke mer opp i trærne. Vi lagde lyder som vi kanskje trodde at ekorn lager, og vi sang sanger for Nøttinøtt. Kanskje Nøttinøtt var tatt til fange av traktoren som var ute og kjørte i skogen? Vi spionerte på traktoren. Men nei, Nøttinøtt var ikke oppi grabben, og ikke inni traktoren heller. Vi spurte folk vi møtte om noen hadde sett et ekorn, men ingen hadde sett noe. Flere av barna var oppriktig bekymret for Nøttinøtt. Den hadde vært en viktig del av vårt fellesskap lenge. Men hva skjer når en så viktig del av oss blir borte? Det var spennende å se hva som oppstod i tomrommet. Hvor lenge kunne vi være i det tomrommet? Hvor lenge ville interessen for Nøttinøtt holde seg oppe?

Nøttinøtt hadde vært borte i noen uker, og barna snakket veldig mye om Nøttinøtt. Endelig fikk vi et brev: Nøttinøtt var hjemme hos mammaen og pappaen sin, og hadde det bra. Vi trengte ikke være urolige lenger. Men Nøttinøtt var jo ikke tilbake, og barna fortsatte å snakke om Nøttinøtt. Hver dag sjekket noen om stubben til Nøttinøtt fortsatt stod tom. Hver gang vi gikk på tur, eller bare lekte ute, ropte noen: «Nøttinøtt! Hvor er du?»

Flere av foreldrene fortalte at barna snakket masse om Nøttinøtt hjemme. Noen hadde til og med gått på leting etter Nøttinøtt rundt omkring i andre deler av byen i helgene. Det var tydelig at Nøttinøtts forsvinning engasjerte. Kunne vi få Nøttinøtt tilbake?

«Nøttinøtt, o æ duuu?»  En dag stilte en av de yngste seg ved gjerdet og ropte på Nøttinøtt. Han ga seg ikke. Alle vi andre var enige, vi kunne ikke gi opp letingen. Vi gikk ut i skogen, utenfor stiene, og alle ropte på Nøttinøtt. Plutselig var det en som så Nøttinøtt, og vi løp oppover mot plassen vår. Da vi kom opp bakken til plassen vår, så vi Nøttinøtt sitte ved bålet, som den så ofte har gjort. Endelig! Gjensynsgleden var stor! Det var et brev der også, med bilde av to andre ekorn, det var mammaen og pappaen! Alle fikk kos av Nøttinøtt.

Denne stunden i skogen var utrolig fin. Selv om alle var ivrige på å treffe Nøttinøtt igjen, var barna var kjempegode til å vente og få med seg alle. De hjalp hverandre, ventet fint på sin tur til å holde Nøttinøtt og viste glede ved å se de andre kose med ekornet. Det var flott å se hvordan de unte hverandre og delte med hverandre. Det virket som om alle var enige om at Nøttinøtt er vår felles venn, som alle bryr seg om. Nøttinøtt, eller Nøttinøtts fravær, ga oss enda mer å være sammen om. I den perioden som Nøttinøtt var borte, så vi virkelig fellesskapet i gruppa, der alle var inkludert og alle engasjerte seg i det samme prosjektet, på sin egen måte.

Utpå våren fikk vi brev fra Nøttinøtt, som gjerne ville se hvor alle barna bor. Vi har gått turer hjem til alle og tatt bilde av Nøttinøtt foran hvert hus. Bildene har vi hengt på veggen på avdelingen. Vi ser at barna er opptatt av bildene og husker hvem som bor i hvilket hus. De peker og forteller om huset sitt til hverandre, og vi snakker sammen om hva vi husker fra de fine turene.

Et godt barnehage–hjem-samarbeid er viktig, og vi ønsket etter hvert å inkludere foreldrene enda mer i prosjektet. Når vi hadde vært og sett på alle sitt hus, ville Nøttinøtt bli med barna hjem og være sammen med hvert barn en hel helg. Nøttinøtt har hoppet opp på hodet til ett barn hver fredag, og det utvalgte barnet har fått med seg en kurv med ekornet hjem. Vi ser at selv om alle gjerne ville bli valgt, har barna vært trygge på at det blir deres tur etter hvert. Vi har oppfordret foreldrene til å ta noen bilder av hva Nøttinøtt og barnet gjør sammen, og sende til oss. Når bildene har kommet opp på veggen på avdelingen, har barna vist mye interesse for hverandres bilder og snakket sammen om hva de ser. På denne måten har barna fått bli kjent med likheter og forskjeller i hverandres hjem og familier, og hvert barn har fått hver sin helg med Nøttinøtt.

Nå har Nøttinøtt flyttet ut i skogen igjen. Vi fikk et siste brev der det stod at den ville flytte ut, siden ekorn egentlig må bo i skogen. Det ble helt stille i samlingen og noen av barna syns det var trist. Vi hadde en siste tur med avdelingen, der vi fant et stort tre hvor vi plasserte ut Nøttinøtt og tok farvel. Selv om prosjektet nå er avsluttet, ser vi at barna tar mange elementer videre med seg i leken sin.

Prosjektet startet med utgangspunkt i boka om Zog, og selv om Zog har vært med oss gjennom hele året, var det Nøttinøtt som stakk av med hovedrollen. Tenk om vi hadde visst da vi introduserte ekornet i høst, at Nøttinøtt skulle bli så viktig, og ta over hele prosjektet? Det er Nøttinøtt barna ble mest opptatt av, og vi har sett et utrolig stort engasjement hos alle. Da vi hørte ett og et halvt-åringene stå ved porten og rope «Nønønø!» ut i skogen, og «Nøttinøtt, o er du?» skjønte vi at vi hadde klart å lykkes i å få alle med.

Vi ønsket at barna skulle få førstegangserfaringer og utvikle kunnskap i fellesskap, gjennom oppdragene vi ga dem. Det inntrykket vi sitter igjen med, er hvordan barna har uttrykt meninger, deltatt i samtaler, undret seg sammen, vist engasjement, samarbeidet og gledet seg til barnehagehverdagen.

Skjer det noe med Nøttinøtt i dag?

Å jobbe sammen på denne måten om noe tredje, skaper samhold, felleskap og relasjoner mellom alle som deltar. Vår erfaring er at dette blir en veldig god arena for læring. Barna er i et miljø hvor selve læringen ikke er i fokus, men hvor spennende opplevelser, barnas indre motivasjon, lekpregede aktiviteter og fellesskap gir et trygt og inkluderende lek- og læringsmiljø.