Voksenrollen i barns livsmestring.

Barn møter voksne i barnehagen som blir en av de viktigste tilknytningspersonene i deres liv. Foreldrene kommer alltid på første plass, men vi får en god sølvmedalje. Tenk det! En god nummer to! Det er en andre plass vi skal være stolte av! For en ære og for et ansvar! Og tenk da hvor viktig det er at vi er bevisst denne rollen og påvirkningskraften vi har i barnets liv. Det er nesten til å miste pusten av. Og det får oss til å innse, enda en gang, at vi har verdens viktigste jobb.

voksen barn
«Et trygt fang og en klem hjelper ofte mer enn et belærende tips om hvordan man egentlig burde løst problemet.»

I rammeplanen står det; «Barnas fysiske og psykiske helse skal fremmes i barnehagen» (KD 2017, s.11. Barnehagen skal være et trygt sted hvor barn får prøve seg på samspill med andre. Barns deltakelse i lek er avgjørende for barns livsglede og trygge og nære relasjoner er viktig for at barna skal kunne få leke i barnehagen. I Skavli barnehage jobber vi for at alle skal føle seg som en del av fellesskapet.

Vilde møter Eva ute en dag og spør som hun alltid gjør: «Husker du når vi var på prosjektgruppe sammen?» Det kan Eva godt huske. Det er kun en drøy måned siden. Men i mellomtiden har det vært sommerferie, og Vilde har begynt på en ny avdeling. Skolestartergruppen. Det har ikke Eva. Vilde og Eva deler ikke lenger avdeling og hverdag. Vilde har blitt eldre og gått videre til noe som liksom er viktigere. Men hele det siste året har de delt hverdag, lek, måltider, opplevelser og utfordringer. Da Eva møtte Vilde første gang, var hun stille og sjenert. Hun sa ikke så mye. På den lille prosjektgruppen var det mange barn som ville dele sine ideer, og Vilde var taus. Gjemte seg litt bak de andres initiativ og kunnskap. Eva utfordret Vilde. Ikke for mye, men hun passet på å spørre: «Hva tenker du Vilde?» Eva var alltid fornøyd med svaret. Uansett. Vilde kunne liksom aldri si noe feil, i Evas øyne. Og litt etter litt begynte Vilde å dele sine ideer, tanker og meninger. Nettopp fordi Eva var interessert i hva hun mente om alle disse spennende tingene de jobbet med i gruppen. Eva var interessert i hva alle på gruppen mente. Noen av barna kunne veldig mye og ville gjerne snakke og fortelle masse. Hele tiden om de fikk! Da er det lett å bli litt usynlig hvis man ikke liker å få så masse oppmerksomhet. Da er det også lett å la de andre styre og bestemme. Noen ganger er det også sånn at man bare er glad for å få være med på leken. Men Eva passet på at alle fikk si sin mening. På tur. Hun glemte ingen. Og litt etter litt ble alle barna også gode på å lytte til hverandre, ikke avbryte med egen mening og se at alle sitt initiativ i gruppen var viktig. Alle var forskjellige, men alles bidrag gjorde at de sammen løste oppgavene og utforingene de fikk i prosjektet. Dette smittet også over i barnas frie lek.

Skal man få et barn til å utvikle seg og mestre, må man møte det der det er. Det betyr jo at alle mennesker må møtes forskjellig. Man kan ikke kreve at barnet skal få til noe før det er klart for det. Ironi, skjenn og krenkelser minsker mulighetene og troen barnet har på at man kan få til en ting. Dette gjelder i alle små og store utfordringene barn møter på i hverdagen. Som å slutte med bleie, løse en konflikt om en leke, vente på tur, det første skrubbsåret, uforståelige følelser eller ikke få bli med i leken.

Eva ble viktig for Vilde og de andre barna, fordi hun var sammen med og nær barna. Hun var opptatt av hvem de var og hva de mente om livet. Hun så deres evner og muligheter, og støttet de på veien til å mestre livets små og store utfordringer. Hun vet at skal barnet få troen på seg selv, må hun vise at hun har troen på dem. Hun vet at et oppmuntrende ord, et trygt fang og en klem ofte hjelper mer enn et belærende tips om hvordan man egentlig burde løst problemet. Hun vet at barn lærer ved å prøve og feile, at de lærer i samspill med mennesker rundt seg, og at det som skal læres må oppleves viktig for barnet. Det må gi en indre mening. Hennes jobb er å støtte og veilede barna i denne prosessen. I et slikt miljø kunne Vilde vokse og oppleve trygghet i seg selv. Selvbilde styrkes når man finner strategier og verktøy som det nytter å bruke i hverdagens utfordringer.

Så når Vilde spør Eva om hun husker at de var på gruppe sammen i fjor, er det ikke med savn og tristhet. Det er med glede over hva de opplevde og fikk til sammen. De gode minnene som er blitt viktige å ta med seg i ryggsekken. For Eva har bidratt til at Vilde har troen på at hun kan mestre det livet har å by på.

Det er livsmestring, det! I verden viktigste jobb!

ballonger2

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s